Glenn-Peter Sætre, professor ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo, har kommet ut med en bok på Kagge forlag med tittelen «To kjønn – evolusjonens største gåte». Første del av boken dreier seg om beskrivelser av DNA, celledeling, virus og transposon, og gir eksempler på hvordan integrering av virus eller transponson kan forårsake sykdom. Store navn innen evolusjonsbiologi har vist ved teoretisk modellering at etablering og opprettholdelse av kjønnet formering er kostbart. Hva kan da være årsaken til at kjønnet formering likevel er svært vanlig i flercellede eukaryoter? En rådende teori er at sex og rekombinasjon knyttet til meiotisk celledeling skaper mer genetisk variasjon, og at de kjønnete eukaryotene derfor kan redde seg unna skadene påført av virus og transposon.
Andre og tredje del av boken tar for seg evolusjonen av eukaryoter arter. En forutsetning for kjønnet formering er haploide celler som kan smelte sammen til en diploid celle som kan dele seg og gi opphav til haploide celler igjen. Her presenterer Sætre den fascinerende hypotesen at eukaryote celler er produkt av sammensmeltning av prokaryoter, archaebakterier og gigantiske viruspartikler. De tidligste eukaryotene var encellete og antas å ha hatt haploide celler som var like, slik vi finner der hos encellede eukaryote i dag. De fleste flercellete eukaryoter, har derimot kjønnsceller som er forskjellige. Sætre diskuterer kjønnet formering i sammenheng med artsdannelse, og hvordan forandringer i kjønnscellene kan bidra til artsbarrierer.
Først i bokens fjerde del (HUN OG HAN, som kanskje burde ha hett HUNN og HANN) diskuterer Sætre forskjeller mellom kjønn. Sætre understreker at planter og dyr som formerer seg kjønnet alltid har to kjønn – aldri mer enn to. Per definisjon er hunnkjønn de som lager store kjønnsceller som kan understøtte utviklingen av avkommet, mens hannkjønn lager mange små kjønnsceller for å øke sannsynligheten for å befrukte hunncellen. Men om dette er likt hos alle som har kjønnet formering, er det likevel stor variasjon i hvordan kjønn bestemmes i ulike arter, og hvor forskjellige eller like individer av forskjellig kjønn er i ulike arter.
Hvem er denne boken skrevet for? Folk med interesse for evolusjonsbiologi vil ha glede av den, molekylærgenetikere vil kunne la seg fascinere, men kanskje også mene at populariseringen av stoffet i Del I og Del II nærmer seg feil her og der, og folk som er opptatt den pågående samfunnsdebatten om kjønn kan ha nytte av å få med seg det biologiske perspektivet. Sætre har forholdt seg til kjønn sett med (evolusjons)biologiske briller, og skriver mot slutten av boken følgende:
«Hvordan vi mennesker organiserer seksualitet, samliv og omsorg for den oppvoksende slekt er ikke skrevet i stein. Vi skal passe oss for å overforenkle, overse mangfoldet eller å trekke paralleller fra dyreriket for langt.»
Dette burde kunne være et utgangspunkt for saklig diskusjon om kjønn. Bokens referanseliste er et godt startpunkt for videre utforskning av temaet evolusjon av kjønn.  

Reidunn Aalen
Professor, inst. for biovitenskap, UiO