Jakt kan være nødvendig i naturforvaltningen, for eksempel for å regulere hjorteviltbestandene. Men jakt på småvilt gir ikke nevneverdig matutbytte, er unødvendig i forvaltningen og er potensielt skadelig for naturmangfoldet. Denne jaktformen er i hovedsak en fritidsaktivitet og kan føre til at alle som går i naturen går glipp av naturopplevelser.

Gunnar Hasle
MD, PhD

Det er en himmelvid forskjell på å være i en nasjonalpark i for eksempel Tanzania, og å gå i norsk natur. Vi har mye vakkert landskap, men det er sjelden man får øye på jaktbart vilt. I en afrikansk nasjonalpark kan man se flere pattedyr på én dag enn man kan gjøre i løpet av et helt liv i Norge. Det er vanskelig å få øye på hønsefugler i norsk natur, men i for eksempel Tarangire National Park ser man minst ti hønsefugler i timen, og rovfugler ser man nesten hele tiden, der de sitter på sine observasjonsposter. Utenfor nasjonalparkene ser man ikke stort mer vilt i Tanzania enn i Norge. I Norge ser man nesten ikke jaktbart vilt, selv ikke i nasjonalparkene. Riktignok er økosystemene mer produktive i tropiske land enn i Norge. I en utredning fra Sør-Afrika (Sommerville og medarbeidere 2021) ble det anslått at viltfarmer burde kunne produsere over 300 kg viltkjøtt per kvadratkilometer, mens man i norske skoger knapt kommer opp i 100 kg viltkjøtt per kvadratkilometer. Dette forklarer likevel ikke den enorme forskjellen i antall dyr man ser.
Jakt er nødvendig i norsk naturforvaltning. Uten store rovdyr er det nødvendig å jakte på hjortevilt. Vi har uønskede arter, som mink, canadagås og villsvin, som man bør jakte på. Det kan være nødvendig å begrense antall rødrev for å beskytte truede arter. Denne artikkelen handler om jakt på småvilt, som hare, ekorn, bever og fugler, som det jaktes på i hovedsak for rekreasjonens skyld. Spesielt skal vi se på hønsefuglene og hare, som mange jakter på.Rødstrupefrankolin, Pternistis afer. Denne gikk uforstyrret mindre enn to meter fra bilen. Tarangire National Park, Tanzania.
For hundre år siden var det mye mer hønsefugler (Hjeljord og Loe 2022) og hare (Pedersen og Pedersen 2012) i norsk natur enn det er nå. Man vet ikke årsaken til dette, og det har vært store svingninger i populasjonene, med dårlige år og toppår, men de store toppårene har uteblitt. Rypejegere rundt forrige århundreskifte kunne i et toppår skyte 35 ryper per dag, men nå skyter en typisk rypejeger kanskje tre ryper i året. 

Jaktens konsekvenser for viltets populasjonsdynamikk
Hønsefuglene har tallrike kyllingkull, og kan i prinsippet fort bli mange om det ikke er begrensende faktorer. Kaldt og fuktig vær kan gi høy kyllingdødelighet, men synes ikke å være noen viktig faktor (Hjeljord og Loe 2022). Rev, røyskatt og mår kan spise mange kyllinger i år med få smågnagere, og predatorer sto i en undersøkelse for 90% av dødeligheten hos storfuglkyllinger (Kastdalen og Wegge 1991). Man antar at nedgangen i populasjonene siden forrige århundreskifte ikke skyldes jakt. Tap av habitater kan ha vært medvirkende. Det er fortsatt mye fjellnatur i Norge, men det meste av gammel skog er avvirket og gjenplantet. Man har også sett at det er mye mindre smågnagere i fjellet, og spesielt er de store svingningene i smågnagere blitt borte. Fortsatt overlever flere rypekyllinger i år med mye smågnagere. Man antar at nedgangen i smågnagere har ført til at rovdyrene tar en mye større andel av rypekyllingene. Vi vet ikke hvorfor smågnagerne har gått tilbake. Antallet rovdyr kan også ha påvirket rypepopulasjonene. Før drev man en nådeløs bekjempelse av rovdyr, og det kan ha medvirket til at det var så mye mer småvilt rundt forrige århundreskifte.
Nedgangen i antallet hønsefugler skyldes neppe matmangel. Hønsefugl­kyllinger lever den første tiden av insekter, og om det er lite insekter kan det bli for lite mat for kyllingene. Når kyllingene blir store nok til å spise plantekost vil matmangel ikke være noe problem. De voksne hønsefuglene spiser blåbærlyng, treknopper og blader/nåler fra trær. (Pedersen 1991).
Det finnes ikke tilstrekkelig gode kvantitative data for hvor stor innvirkning de ca 80.000 småviltjegerne har. Tabellen indikerer at en betydelig andel blir tatt ut, men det skal bemerkes at hoveddelen av rypene som skytes er årskyllinger, i hvert fall i gode år, og de inngår ikke i tallene for antall hekkende par. Breisjøberget og medarbeidere (2018) fant at uttaket av liryper i gjennomsnitt var <10% av høstpopulasjonen. De fant også at når høstpopulasjonene var lave kunne en stor andel av de gjenværende rypene bli tatt ut på kort tid, og da kan det få store konsekvenser for neste års bestander. Sandercock og medarbeidere (2010) fant at ved et jaktuttak på 15% ble det kompensert av lavere predasjon, mens ved 30% uttak førte det til lavere populasjoner neste år. Selv om den store tilbakegangen av småvilt i et hundreårsperspektiv ikke skyldes jakt, kan jakt på en allerede presset småviltbestand ha stor betydning.
For hare har vi ikke gode populasjonsestimater, men antallet harer som er skutt har gått drastisk ned siden 1980-tallet, uten at man vet årsaken (Pedersen og Pedersen 2012). Det har vært hevdet at jakt ikke spiller noen vesentlig rolle for harepopulasjonen, men der jeg vokste opp (Askim) drev man på 1960-70-tallet oppdrett av harer for at jegerne skulle ha noe å skyte, og det rimer dårlig med oppfatningen at det er nok harer til alle.
Det drives jakt i alle land som har samme naturtype som vi har i Norge, så vi vet ikke hvordan et forbud mot småviltjakt ville ha påvirket populasjonene. I Sverige er det jaktforbud i nasjonalparkene, men i de store nasjonalparkene i nord har samene fortsatt lov til å jakte, og parkene i sør i Sverige er så små at omkringliggende områder lett kan ta bort en eventuell effekt av jaktforbudet, en typisk source-sink-problematikk. Vi har derfor heller ikke i Sverige noe sted hvor vi kan observere effekten av et langvarig forbud mot småviltjakt i et stort nok område. Den gjennomsnittlige spredningsavstanden for unge ryper er 4,2 km, men 8-10 km er ikke uvanlig (Brøseth og medarbeidere 2005). Hörnell Willebrand og medarbeidere (2014) fant at det var stor forskjell på de unge hanene og hønene, og at de unge hønene i gjennomsnitt slo seg ned 10,4 km fra der de ble klekket. Voksne ryper flytter seg lite etter at de har etablert seg. HörnellWillebrand (2005) anbefalte at det opprettes buffersoner hvor det ikke drives jakt i det hele tatt, for å sikre bærekraftige rypebestander. Dermed kan de jaktfrie områdene forsyne områder hvor det drives jakt med nye fugler. Vi vet ikke hvor store områder som skal til for eventuelt å få en påviselig permanent effekt der et eventuelt jaktforbud innføres.
De siste årene i Norge har det vært innført lokal stopp i rypejakten i noen tilfeller for at populasjonene skal ta seg opp igjen. Moen (2020) analyserte rypetellinger fra forskjellige lokaliteter. Hun sammenlignet populasjonstetthet og vekstrate for lirype i 20 distrikter med jaktforbud med situasjonen før jaktforbudet og med distrikter der det ikke var begrensninger. Hun fikk bare analysert data for ett eller to år, da jakten ble gjenåpnet, fordi bestandene hadde tatt seg noe opp. Etter ett år hadde tettheten i gjennomsnitt økt fra 0 til 8 ryper per km2.
I forbindelse med en eksamensoppgave til NATF230 ved NMBU sammenholdt vi jaktstatistikk i Finnskogen med vår tidsserie av studenttakseringer. På disse takseringene hørte eller så hver student ca. en hønsefugl per time. Statistisk analyse av dataene indikerte at et uttak av 100 hønsefugler i Finnskogen ville resultere i 0,37 færre fugler per time neste år, altså en ganske sterk effekt (Dahle, Engebretsen og Hasle 2016).
En viltpopulasjon kan reguleres «nedenfra», gjennom mattilgangen, eller «ovenfra», gjennom rovdyr og jakt. Om mattilgangen hadde vært en begrensning ville ikke jakten hatt noen innvirkning på populasjonene, da ville det vært en fordel for de gjenværende at det blir færre å konkurrere om maten med. Men mattilgangen om sommeren er ikke noen begrensning for hønsefugl og hare i norsk natur. For eksempel spiser en tiur i hovedsak barnåler. Kalde vintre, predasjon og kollisjon med strømledninger utgjør til sammen mye mer dødelighet enn jakt gjør, men i en svak bestand vil jakt kunne forverre situasjonen.Brunbuksandhøne, Pterocles exustus. foran bilen. Tarangire National Park Tanzania.
Det har fra jegerhold vært hevdet at jakten har en positiv effekt, da jegernes takseringer av bestandene gir viktig informasjon, og at jakten øker allmennhetens oppmerksomhet om viltet (Hjeljord og Loe 2022). Hadde vi kunnet spørre rypene ville de neppe vært enige, og det er ingen grunn til at slik informasjon må skaffes av jegere, og ikke fra andre som er ute i naturen.
For at et jaktforbud skal være effektivt forutsetter det uansett aktiv håndhevelse. En svensk undersøkelse fra nasjonalparkene i nord viste at det var færre store rovdyr innenfor enn utenfor parkene, da risikoen for å bli tatt for ulovlig jakt var liten langt ute i villmarken (Rauset og medarbeidere 2016). Det er usikkert om dette har overføringsverdi til småviltjakt, da motivasjonen for jakt på rovdyr er forskjellig fra motivasjonen for småviltjakt.
Etter 2. verdenskrig, med lite jakt i fjellet, var det ingen overflod av ryper i fjellet (Hjeljord og Loe 2022), men dette var etter en kort periode, og andre faktorer kan ha innvirket. Det finnes ingen vitenskapelige publikasjoner som viser hvordan et forbud mot jakt på hare og hønsefugler over lengre tid i et stort område vil virke på populasjonsdynamikken. Dette er et eksperiment som bør gjøres.

Påvirkning av viltets frykt for mennesker
I tanzanianske nasjonalparker viser dyrene ingen frykt for mennesker, man kan for eksempel se antiloper og hønsefugler spise helt uforstyrret et par meter fra bilen man sitter i. Menneskene er ingen trussel for dem, og det har de lagt merke til. I følge guidene i Arusha National Park oppfører viltet seg helt annerledes utenfor parken, som ikke er inngjerdet, enn innenfor. Utenfor parken, hvor de risikerer å bli skutt, er de sky, innenfor parken er de trygge, og lar mennesker komme helt nær. Til dels kan graden av skyhet forklares som et resultat av naturlig seleksjon, men det kan også synes som at dyrene lærer at menneskene er farlige. Om frykten er genetisk bestemt kan det ta lang tid før norske ville pattedyr og fugler slutter å være redde for menneskene, men om genene for tillit til mennesker finnes der, vil de gi en stor evolusjonær fordel: Det å unngå mennesker må ha en stor omkostning. Jakt vil selektere ville dyr for å bli redde for mennesker. Med et jaktpress vil det være en fordel å være redd for mennesker, men denne redselen vil gjøre livet vanskeligere for dyrene resten av året, både ved at de bruker energi til flukt og ved at de må unngå områder nær menneskelig aktivitet.
Norske naturområder er under sterkt press på grunn av hyttebygging, veier og vindkraft. Dette forstyrrer dyrelivet. Man må anta at om dyrene ikke lenger trenger å være redde for mennesker vil nærværet av mennesker virke mye mindre forstyrrende på dem. Kanskje vil harer og ryper i en fjern fremtid beite fredelig rundt hyttene, slik rådyr og ringduer gjør i hagene i Oslo nå. Jeg har i min egen levetid opplevd at opprinnelig sky arter som ringdue, sivhøne og kvinand er blitt vanlige å se i parker i Oslo, og dette illustrerer at det å ikke være redd for mennesker gir god reproduktiv suksess.
I en studie fra Trøndelag delte man inn områder eksperimentelt der det i ett område av gangen var forbudt å jakte. Man radiomerket liryper, og kunne dermed studere bevegelsene deres i forhold til om det ble drevet jakt eller ikke. Rypene flyktet ikke ut fra områdene det ble jaktet i, men søkte dekning i tett vegetasjon for å unngå å bli oppdaget (Brøseth og Pedersen 2010). Disse funnene tyder på at man vil se mindre til viltet når det jaktes på det.

Rovviltets populasjonsdynamikk
I norsk natur skal man være svært heldig for å se for eksempel kongeørn, hønsehauk eller jaktfalk. Dette er fugler som lever av hønsefugler, som er attraktive for norske jegere. De blir ikke lenger forsøkt utryddet av Staten, men med svake hønsefugl­bestander konkurrerer jegerne om maten disse rovfuglene er avhengige av. Om man utøver et jakttrykk som er på grensen av det hønsefuglpopulasjonene kan tåle vil rovfuglene være avhengige av store territorier for å klare seg, og det blir dermed plass til færre rovfugler.
En småviltjakt som styres strengt ut fra populasjonsstørrelsen utgjør ingen fare for de «matnyttige» viltartenes overlevelse, men kan likevel virke negativt på predatorenes populasjonsdynamikk. Rovpattedyr og -fugler er en viktig del av det mangfoldige dyrelivet vi kunne ha fått gleden av å observere når vi er i naturen.

Forstyrrelser og påvirkning av annet vilt
Vi har ikke gode data på hvordan jakt på det jaktbare viltet virker på ikke jaktbart vilt. Skuddlarmen må være skremmende, og man kan også tenke seg at om de ser at andre arter bli skutt vil det skape frykt for mennesker.Østsanghauk, Melieraxpoliopterus, i Tarangire National Park, Tanzania, hvor rovfugler ikke er noe sjeldent syn.
Jegere må ta en rask avgjørelse når de skal skyte (Norges Jeger- og Fiskerforbund 2013). Noen sjeldne arter kan bli skutt ved en feiltakelse, som for eksempel dverggås og kvartbekkasin.
Blyhagl har inntil nylig vært tillatt i norsk jaktammunisjon. Avskjær fra felt hjortevilt er i praksis et forgiftet åte til åtselspisere, og blyhagl i skadeskutt småvilt vil før eller senere bli spist av en kjøtteter. Hagl som havner på bakken kan havne i kråsen til fugler. Det er vist eksperimentelt at ett blyhagl er nok til å forgifte en and (Pain og Rattner 1988). I en oversiktsartikkel (Pain m.fl. 2009) fant de at blant annet hubro, hornugle, kongeørn, spurvehauk, hønsehauk og musvåk er utsatt for forgiftning etter å ha fått i seg blyammunisjon. Vi har ingen norske data for dette, men man må anta at det gjelder i Norge også. Blyhagl ble forbudt i våtmarker fra februar 2023, og gjelder all skog- og fjellnatur. Det er fortsatt tillatt å bruke blyhagl på innmark, minst 100 meter fra stillestående eller rennende vann.

Konsekvenser for andre brukeres naturopplevelse
Folk venter ikke å se særlig mange dyr når de går tur i norsk natur, men når man gjør det er det en opplevelse. Vi er vant til at naturen er en vakker kulisse uten annet dyreliv å se enn noen småfugler. Men det hadde ikke trengt å være slik. Vi vet fra utenlandske nasjonalparker at det kan være helt annerledes, ikke bare i Afrika. Jeg har selv vært i en regnskog hvor det ikke var drevet jakt, Iwokrama i Britisk Guyana, hvor dyrene ikke var redde for oss, og tilsvarende har jeg opplevd i Cota Doñjana i Spania, som tidligere var jaktområde for kongefamilien. I Yellowstone National Park i USA kan man lett se bison, hjortedyr, ulv og bjørn. I Norge finnes det ingen steder hvor vi kan observere natur hvor det er en overflod av dyr, og dyrene ikke er livredde for mennesker. Min påstand er at småviltjegerne fratar resten av befolkningen de beste naturopplevelsene.
Det er over en halv million navn i det norske jegerregisteret, og Norges Jeger- og Fiskerforbund har 120 000 medlemmer. Dette er likevel et lite antall i forhold til de fem millionene som ikke er jegere. Ifølge Kantar (2020) er 74% av nordmenn positive til jakt, men undersøkerne har ikke skilt mellom nødvendig jakt på hjortedyr og svartlistede arter, og rekreasjonsjakt på småvilt. Om de for eksempel hadde spurt: «Hva liker du best å se, et rikt dyreliv, eller menn som lusker rundt med ladde skytevåpen når du går i naturen?» eller «Hva gjør deg mest glad, fuglesang eller hagleskudd?» kan det hende at resultatene var blitt annerledes. Om man virkelig ville spille på hva folk føler kunne man for eksempel spørre: «Kan du forstå at noen har glede av å drepe et ekorn?» Jeg tviler på at flertallet er så positive til jakt som NJFF påstår. Om jeg selv var blitt stilt Kantars spørsmål hadde jeg måttet svare «Ganske positiv» til jakt, fordi jeg vet at jakt kan være forvaltningsmessig nødvendig.

Bemerkninger til slutt
Det har ikke vært noe fokus i media på hvor store konsekvenser jakten kan ha på det store flertallets naturopplevelser, og ingen politiske partier har utfordret jegerorganisasjonene. Jegerne har vært miljøvernernes allierte i opprettelsen av nasjonalparker i Norge, men prisen har vært at vi ikke har noen nasjonalparker der det ikke foregår jakt. Det har vært ett svært forsiktig forslag fra to norske politikere om å begrense jakten (Sandberg 2020), som ikke ble fulgt opp. Jeg mener at tiden nå er inne til å ta denne kampen. Om vi vil, kan vi kreve at det lille mindretallet av jegere ikke får lov til å jakte i norske nasjonalparker. Kanskje vil vi en gang kunne glede oss over å se skogshøns, ryper og harer leve i sine leveområder, hvor mennesker kan ferdes uten å forstyrre dem.

Referanser

Breisjøberget, JI, Odden, M, Storaas, T, Nilsen, EB og Kvasnes, MA. 2018. Harvesting a red-listed species: Determinant factors for willow ptarmigan harvest rates, bag sizes, and hunting efforts in Norway. European Journal of Wildlife Research, 64(5), 1-10.
Brøseth, H, Tufto, J, Pedersen, HC, Steen, H, og Kastdalen, L. 2005. Dispersal patterns in a harvested willow ptarmigan population. Journal of Applied Ecology, 42(3), 453-459.
Brøseth, H og Pedersen, HC. 2010. Disturbance effects of hunting activity in a willow ptarmigan Lagopus lagopus population.Wildlife Biology 16.3: 241-248.
Dahle A, Engebretsen BK og Hasle G. 2016.I hvilken grad kan jakt påvirke populasjonene av skogsfugler i Norge? Semesteroppgave til NATF230, NMBU, Ås.
Hjeljord, O og Loe, LE. 2022.The roles of climate and alternative prey in explaining 142 years of declining willow ptarmigan hunting yield. Wildlife Biology, e12032.
Hörnell Willebrand, M. 2005. Temporal and Spatial Dynamics of Willow Grouse Lagopus lagopus. Thesis. Faculty of Forest Sciences Department of Animal Ecology Umeå.
Hörnell Willebrand, M, Willebrand, Tog Smith, AA. 2014. Seasonal movements and dispersal patterns: Implications for recruitment and management of willow ptarmigan (Lagopus lagopus). The Journal of Wildlife Management, 78(2), 194-201.
Kantar.2020. Nordmenns holdninger og atferd i natur- og miljøvernspørsmål. Natur- og miljøbarometeret.
Kastdalen, L, og Wegge, P. 1991. Kyllingprosjektet 1986-1989. Om naturlig dødelighet blant storfuglkyllinger. Institutt for Biologi og Naturforvaltning, Agricultural University of Norway, As, Norway.
Moen, A. 2020.The effect of hunting bans on population development in the willow grouse (Lagopus lagopus) in Norway. MS thesis. University of South-Eastern Norway. https://openarchive.usn.no/usn-xmlui/handle/11250/2721133
Norges Jeger- og Fiskerforbund 2013. Jegerprøven 4. utgave. ISBN 978-82-99-992935-5-6.
Pedersen, S og Pedersen, HC. 2012.Bestandssituasjonen for hare i Norge - en kunnskapsstatus. NINA rapport.
Pain, DJ ogRattner, BA. 1988.Mortality and hematology associated with the ingestion of one number four lead shot in black ducks, Anas rubripes. Bull. Environ. Contam. Toxicol.;( United States) 40.2.
Pain, DJ, Fisher, IJ og Thomas, VG. 2009. A global update of lead poisoning in terrestrial birds from ammunition sources. Ingestion of lead from spent ammunition: implications for wildlife and humans, 99-118.
Pedersen, HC. 1991. Norges dyr, Fuglene 2, Kapittel Hønsefugler.
Rauset, GR, Andrén, H, Swenson, J, Samelius, G, Segerström, P, Zedrosser, A og Persson, J. 2016. National parks in northern Sweden as refuges for illegal killing of large carnivores. Conservation Letters, 9(5), 334-341.
Sandberg, T. 2020.Dagsavisen 15.12. https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2020/12/15/det-skurret-for-meg-da-jeg-fant-ut-at-jeg-kunne-jakte-i-nasjonalparken/
Sandercock, BK, Nilsen, EB, Brøseth, H, og Pedersen, HC. 2011. Is hunting mortality additive or compensatory to natural mortality? Effects of experimental harvest on the survival and cause‐specific mortality of willow ptarmigan. Journal of Animal Ecology, 80(1), 244-258.
Shimmings, P og Heggøy, O. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. Norsk ornitologisk forening. Rapport 2-2015
Sommerville M, Khumalo L, Kamuti T og Brooks S. 2021. Understanding the Emerging Game Meat Value Chain in South Africa. Guidance Memo, funded by the Tiny Beam Fund, Inc. https://www.issuelab.org/resources/38715/38715.pdf
Statistisk sentralbyrå 2022.https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/jakt/statistikk/smavilt-og-radyrjakt